Har du møtt et barn, i en voksen kropp? Når mor ikke er voksen

Hun betaler regninger, har en god jobb, gode venner og tre barn. Fra utsiden ser livet normalt ut, og mye er også normalt. Men innenfor husets fire vegger skjer det noe annet. Vi snakker sjelden om mødre med manipulerende og narsissistiske trekk. Det bryter med bildet vi har av en omsorgsfull mor.

De siste årene har jeg fått innblikk i hvordan det er å vokse opp med en mor som mangler emosjonell modenhet. Hvordan det former barn, og hvordan det skjules for resten av verden.
Emosjonelt umodne mødre skader liv.
Men den samme mor lever også i smerte.

Hva vil det egentlig si å være voksen?

For meg handler det om å ta ansvar for seg selv og andre. Å kunne se egne handlinger fra flere perspektiver. Å tåle sterke følelser uten å skyve dem over på andre. Å kunne si unnskyld.
Å vise både kognitiv og emosjonell empati.

Historiene jeg får ta del i handler om det motsatte. Barn som blir manipulert av sin egen mor, nedverdiget og fortalt at det er noe galt med dem. Men ikke alltid, for mor kan være varm og omsorgsfull, og hun engasjerer seg i deres liv, ofte overdrevent mye, før hun plutselig sier noe stygt, trekker seg unna, eller gir iskalde blikk.

Å være så nær, men samtidig brutalt avvisende skaper enorm forvirring og sorg. Og når barnet forsøker å si imot, blir det verre. Så barnet lærer å være stille, og følelsene deres legges lokk på.
Man aksepterer at mor er som hun er.

Dette er tap. Det er dyp sorg, da den personen du er mest knyttet til, som du har vært i symbiose med og utviklet deg sammen med, oppfører seg nå som en trussel.

Morens indre kamp

Hvorfor skjer dette? Fordi barnet vekker noe i mor. Et skjørt selvbildet, og følelser hun ikke makter å bære. For å beskytte seg selv fra ubehagelige følelser har hun vane med å ty til mestringsstrategier som en gang hjalp henne å overleve. Strategier som i dag skaper avstand og mye lidelse.

Bak dette finner vi ofte et sårbart barn. Mor lengter også etter trygghet og nærhet, men lærte aldri hvordan. Og så lenge mor ikke forstår egne reaksjoner, blir barna hennes bærere av denne smerten.

Det er viktig å forstå hvorfor mennesker blir som de blir.
Men denne forståelsen tar ikke bort smerten.
Det er to forskjellige ting, og de skal ikke blandes.

Når en mor nedverdiger og manipulerer sitt eget barn, vitner det om dyp sårbarhet og lav selvfølelse. Disse menneskene har lav toleranse for ubehag. De overbeviser seg selv om at «ingenting er galt». Å erkjenne egne begrensninger krever at man kjenner på skam og skyld, og det er for smertefullt.

Samfunnsansvar

Mange familier lever isolerte, bak lukkede dører, og uten innsyn. Og jeg mener vi burde hatt flere eksterne blikk og et større felles ansvar. I Danmark har de innført hjemmebesøk for nybakte familier, der de oppdager voldelige eller utrygge hjem. På ett år oppdaget de over åtte ganger så mange utsatte familier som før, og kunne med dette tilby kunnskap om hvorfor vold oppstår og hvordan

Og det får meg til å tenke på all den psykiske volden som aldri blir oppdaget. Hvor barn lærer at det å si ifra ikke nytter, fordi mor ikke makter å se seg selv.

Hjemmet skulle vært det tryggeste stedet. Det er utopisk å forvente at alle hjem er det, men vi må våge å se. Våge å snakke om dette. Følelsesmessig modenhet handler ikke om alder. Det handler om å mestre egne følelser, noe som er krevende, men først da kan vi virkelig møte de rundt oss.

For alle barna som ikke fikk kjenne på dyp, stabil trygghet, og autentisk tilknytning. For alle de voksne som bærer disse sårene videre.